Seier i TA-cup!! «..en reiseskildring for store og små»

…de kan vel ikke fortsette slik i det uendelige tenkte jeg, men som på mange andre områder, historien ser ut til å gjenta seg. Jeg sier som den gamle Wolverhampton og Norwich spilleren Colin Cooper «dette er et lag jeg gjerne kunne gitt venstrebenet for å få spilt for»

Steinkjer, fylkeshovedstaden med ca. 20000 innbyggere er liksom starten på den smaleste delen av fastlandsnorge. Når du kommer til Steinkjer har du to valg, du kan kjøre den ene veien, – nordover, eller du kan kjøre den andre veien, – sørover. For urbane mannfolk oppvokst i storbyen Trondheim så burde det jo ikke være noe problem å orientere seg i denne grenda, men første kamp mot CSK på Egge stadion medførte likevel noe usikkerhet om riktig veivalg, – det var selvfølgelig ingen av oss kara som ønsket å stå igjen som han tullingen som ledet laget på villspor, og kanskje, i verste fall risikerte vi da et tap på walkover. Resultatet ble derfor at vi bestemte oss for å stole på nymotens teknologi, nemmelig GPS`n. Noe så fint som et global positions system burde vel funke fint i Steinkjer også tenkte vi, Steinkjer er jo tross alt posisjonert på denne kloden, men det viste seg fort at systemet ikke tok høyde for de godt innarbeidede krøtterstiene som ble dannet da den første bosettingen etablerte seg i dette distriktet for 6000 år siden. GPS koordinatene ploppet omsider opp på skjermen og til tross for høylydte protester fra fruen, – for anledningen i et vikariat som kartleser, så gjøv vi på med friskt mot! Historien forteller meg at jeg burde hørt på kartleseren! «Hvor i all verden skal dere utbrøt kartleseren !» «- det er jo bare å ta en fire høyre, flat out 100, obs for veiskille i bunn av bakken og deretter fire høyre over krøøen,- stopp» så er vi der!! GPS koordinatene førte oss som først forklart den ene veien, – sørover, og etter en stund den andre veien, – nordover. Hjemveien fortalte meg at kartleseren dessverre hadde rett, hun har jo vokst opp med bilturer i retning Røyrvik i tiden før E6 i det hele tatt eksisterte og hadde i den anledning stålkontroll på dette. Egoet har nå fått en knekk, og en reklamasjon på GPS`n er allerede sendt SIBA….

Vel, vi kom nå fram til riktig tid og samtlige frammøtte var litt spent på dette første ellevermøtet med CSK. CSK har tidligere i år vist seg som en hard nøtt, senest under Kvik cupen, og det var vel bare et noe heldig langskudd fra Tryggve «der bomber» Duklett som gjorde at vi gikk seirende ut av den bataljen, – dette kombinert med en noe usikkerhet på hvordan vi lå an gjorde spenningen stor før kampstart.CSK gikk da også forholdsvis tidlig opp i ledelsen etter ett straffespark, men derifra og ut gjorde gutta kort prosess. Høy intensistet og et brukbart pasningsspill resulterte til slutt i en fin 4-1 seier, og dermed var nervene stabilisert og grunnlaget lagt for en fin fortsettelse av cupen. Vi returnerte nå kalde, men særdeles fornøyde hjem fra Egge stadion, og mens gutta nå inntok «turmodusen» og forvandlet klasserommet til det som like godt kunne vært selve inspirasjonskilden til begrepet kaosteorien, tok vi foreldre tidlig kveld for å være forberedt til kamp mot steinkjer kl. 0800 lørdags morgen.

Lørdag kl. 0700, – Meyer`n, like forvrengt som Jim Carrey på sitt beste skuler ut hotellvinduet og forbanner den som fant opp både publivet og gråmåsen. Verken gråmåsen eller de ranglende jyplingene noe under hotellvinduet hadde enset tanken på at det i dag sto et kommende storoppgjør for tur. Men i takt med solas ankomst og tanken på at Steinkjer sto på motsatt banehalvdel så forsvant herr Carrey så godt som det lar seg gjøre. Steinkjer har tradisjonelt hatt en god junioravdeling, og selv om resultatene deres ikke har vært så oppløftende i år var jeg likevel usikker på hva de kunne prestere mot oss. Denne usikkerheten skulle vise seg å være totalt unødvendig. Gutta kjørte på og rullet opp det ene angrepet etter det andre, fint pasningsspill og fikse kombinasjoner, solid forsvarsspill og brukbar effektivitet (vel og merke i første omgang) sørget for en grei 5-0 ledelse etter halvspilt kamp. Andre omgang fortsatte på samme måte, dog med den forskjellen at effektiviteten nå var nærmest totalt fraværende. Steinkjer hadde selvsagt tatt sine grep, og den største forskjellen syntes på meg å være at de hadde tatt sine forholdsregler i bakrom. (til BB: og KH hvis dere leser dette, så snakker vi her om bakrommet på banen, – ikke der oksen holder til.)) Dette ga litt mindre sjanser, men med normal effektivitet ville nok sluttresultatet blitt nærmere 12-0. En 7-0 seier er likevel et topp resultat, og nok en gang er målforskjellen på vei mot uante høyder.

Lørdag kl.1400. Mære stadion ligger innbydende til, to baner med innbydende kunstgress og et oppvarmingsfelt av tartandekke som en gammel sprinter fikk tårer i øynene av å se på. Dessverre var ikke den toårige lyskestrekken av samme oppfatning, – vel har den manet fram en uant mengde tårer de siste årene, og bare tanken på ”å flyge” over tartandekket fortalte meg at den hadde noe tilnærmet lik en tropisk regntid på lager hvis dette forsøket hadde blitt realisert.

Vel, løpinga får gutta ta seg av, og denne gangen var det Namsos som sto for tur. På G-sport tidligere på dagen overhørte jeg tilfeldigvis en samtale der noen karakteriserte Namsos som Nord-Trøndelags beste lag i – 96 årsklassen. Nok en gang står jeg da der og lurer på hva som nå venter oss. Dessverre fikk jeg ikke sett så mye av kampen, jeg tar jo mine verv med dødsens alvor, og når jeg denne gang fikk utdelt vervet som linjemann, så hadde jeg mer en nok med å følge den snorrette sidelinjen. Merk :sidelinjen!, – ikke forsvarslinjen! Ikke en offside ble avvinket, men dette ble selvsagt med største selvfølgelighet kompensert med desto flere innkast. Kampen?? Joda, den ble vist spilt og endte med en glimrende 5-0 seier til gutta våre. Det fortalte meg at Sør-Trøndelags beste lag i alle fall er bedre en Nord-Trøndelags.

Søndag kl. 0900. Kvartfinale og Orkdal som motstander. Orkdal, også et lag som ga oss hard motstand under Kvik cup, men som likevel måtte se seg slått på Kattems vei mot finalen sto nå på motsatt banehalvdel. Kampen startet noe trått for vår del, og noe av grunnen til dette var at Orkdal hadde den best organiserte forsvarsfireren jeg hittil har sett hos noen av våre motstandere. Dette resulterte i utallige offsideavblåsninger på vår ellers så oppmerksomme angrepsrekke, og et godt samkjørt Orkdalsforsvar ga våre gutter en uvant utfordring i denne kampen. Utfordringer er til for å løses, og jeg regner med at dette var tema i pausen. Forsvar og midtbane var som vanlig solid, og når vår angrepsrekke etter hvert knekte koden så endte også kvartfinalen med en grei 5-0 seier. Jeg begynte nå å få trua på at dette igjen skulle gå veien, men fortsatt hang Malvik og Charlottenlund med i cupen, og disse antok jeg som de hardeste utfordrerne til tittelen. Trekningen viste at disse to måtte kjempe om finaleplassen i den ene semifinalen, og da var det nok en gang duket for et skikkelig ”lokaloppgjør” mot Utleira i vår semifinale.

Søndag kl.1300. Utleira, Utleira, Utleira ljomet det fra foreldregruppa på motsatt side av banen, og en ting har jeg lagt merke til i min tid med Kattem, – det er en litt ekstra rivalisering disse to klubbene imellom, og slike kamprop kan derfor ikke gå upåaktet hen. Nå er Kattems foreldregruppe særdeles bra hva heiarop og kamprop angår, men det er umulig å ikke legge merke til at volumet er litt høyere når Utleiragjengen lar høre fra seg. Da våkner det som er av budeier og cheerleaders i kattemflokken, og bjeller og flagg får både riste og svingt seg så det holder. I tillegg så har gutta i min tid i klubben fortsatt ikke tapt for Utleira, og dette var heller ikke noe tema denne gangen.

Når det er sagt, så vartet Utleira opp med den beste motstanden laget hittil har gitt Kattem. Utleiras forsvarsrekke gjorde en god kamp, og det varte å rakk før vi endelig fikk hull på byllen, og mot normalt så slet vi fortsatt med å komme til de aller største sjansene. En del sjanser klarte vi selvsagt å skape, – noen til dels store, men vi slet litt med uttellingen også i denne kampen. Resultatet ble til slutt 1-1, men spillefordelingen vil jeg anslå til å være rundt 70-30 i Kattemguttas favør, og dette ga oss nok cornere til å vinne kampen etter den regelen. Dermed var det nok en gang klart for finale, og motstander ble denne gangen Malvik, laget vi kanskje fryktet aller mest!

Søndag kl. 1645. Finale! Malvik har tradisjonelt sett alltid hatt gode lag i aldersbestemt fotball, å møte dem i finalen i Ta-cup krever en ekstra konsentrasjon og ståpåvilje.

Kattems trenerteam er vel ikke det en først og fremst forbinder med turn, – det skjærer seg litt i øya når det bildet kommer opp, men etter hvert som kampen steg fram og spenningsnivået var som høyest, så kan jeg love tidligere gymlærere av disse tre at under denne kampen så turnet disse gutta på en måte som ville gjort dere våt i blikket og Jan Thomas ville om han hadde bivånet dette vurdert å tatt ut separasjon.

Det var ikke det at trenerteamet utfordret de mest avanserte saltoer og splitthopp innen turnsporten som gjorde dette så ekstraordinært, – det er vel like greit, og samtidig en fysisk umulighet for disse tre. Men i takt med spenningsnivået i kampen, og trenerteamets fysiske begrensninger, så tenderte teamet inn på en avart av turnsporten som hittil, av åpenbare årsaker kun har vært arrangert for kvinner, – nemmelig rytmisk sportsgymnastikk!

Jan Thomas ville kalt dette en erotisk opplevelse, jeg vil ikke driste meg til å gå så langt, – jeg oppholder meg tross alt i nærmiljøet!

Men, behandlingen av baller, vimpler, bånd (les: sportsteip) og kølle !! i kombinasjon av sprang, piruetter, balanseøvelser, bevegelighetsøvelser, grimaser og engasjement, ville utvilsomt fått Norges gymnastikk og turnforbund til å innlemme dette som en herreøvelse allerede til OL i London.

Den observante tilskuer la kanskje merke til at fotograf og reporter Meyer rolig snek seg bort, og inntok tilskuerens rolle på kortsiden av banen i denne kampen. (Egentlig hadde jeg planlagt en nærreportasje under finalen) Tilfeldig? –nei!, reporteren har sterke motforestillinger mot å bli assosiert så tett på et slikt miljø, – og attpåtil tre av dem.

Gutta åpnet kampen meget sterkt og jeg vil påstå at vi tok Malvik på senga fra første avspark. Gutta rullet opp angrep etter angrep, midtbanen jobbet iherdig og forsvaret var bunnsolid. Jeg kan ikke erindre at de kjappe Malvikangriperne klarte å skape en kvalifisert målsjanse i første omgang. Gutta våre hadde kontroll på banespillet, og allerede etter 8 minutter sto det 2-0 i Kattems favør. Intenst og spennende var det selvsagt, men de tilløpene som var ble effektivt tatt hånd om i den defensive delen av spillet vårt. Pause og 2-0 til Kattem. Andre omgang fortsatte som den første. Vi hadde stort sett kontroll over banespillet selv om Malvikgutta viste seg fra en litt farligere side. Spenningen lå der hele tiden og det var da også tydelig på trenerteamet. Jeg vil likevel påstå at vi var nærmere 5-0 enn Malvik var redusering. Litt ukonsentrasjon, litt unøyaktighet og litt for sen ballbehandling i noen situasjoner bidro til at det ble” bare” med disse to målene. Men bevares, – nok en seier! Jeg er nesten målløs.

En fantastisk helg er over, seier, nydelig vær, fantastiske gutter og en særdeles trivelig og munter foreldregruppe, – det er ikke farlig å dra på tur med denne gjengen.

Nok en gang, gratulerer med en fantastisk innsats gutter!!!

RM